Det er en fuktig og mild oktoberkveld i Rio de Janeiro. Utenfor Farmasi Arena pulserer folkemengden som et elektrisk kretsløp. Brasilianske flagg vaier i havbrisen, sanger runger gjennom gatene, og sambatrommer dundrer i forventning. UFC har kommet hjem.

Inne, under gløden fra gulllysene og øredøvende sanger, forbereder to kombattanter seg på å etse inn sin respektive historie i lerretet. Deiveson "Deus da Guerra" Figueiredo, en tidligere konge av fluevektdivisjonen som nå dukker opp som en sparsom fjærvekter, står i et hjørne og representerer rå aggresjon og brasiliansk stolthet. I det motsatte hjørnet, urørt, står Montel "Quik" Jackson, en ny rovdyr på vei opp, som går inn i buret med selvtilliten til en mann i sin beste alder. 

Dette er ikke bare en annen kamp. Den vil tjene som en test av stiler, kampens historie, og overlevelse av de sterkeste. Bekymringene om flammene til en mesterveteran som har passert sin beste tid møter presisjonen til en stigende tekniker som er rolig under press. 

Det var en gang han var stormen i fluevektdivisjonen og en mann som nådeløst jaktet på motstanderen sin med et mål om å avslutte. Figueiredo, kjent for fansen som "Krigsguden", var kjent for sin styrke, aggresjon og fryktløse kamp. Hvert slag ble kastet med onde hensikter; hvert submissionforsøk føltes som en felle som smalt igjen.

Men, du, for en reise det har vært. Etter episke kamper med Brandon Moreno og påfølgende tap til Petr Yan og Cory Sandhagen, falmet Figueiredo sin flamme. Krigerånden ble imidlertid aldri slukket. Han jobbet hardt, omkalibrerte, og ville rett og slett ikke la historien sin ende stille. 

Han kjenner oddsen, og han hører hviskingen om at han er for liten for bantamvektsklassen og, ærlig talt, for skadet til å holde tritt. Men hvis det er én ting denne mannen har gjort for fanskaren sin, er det å vise dem at kaos er hans hjemmebane. Han er klar til å vise i Rio, foran sitt folk, at det ikke finnes en utløpsdato på styrke; den har rett og slett erfaring og tålmodighet. 

Uten tvil forteller statistikken historien: Jackson kontrollerer rekkevidden og effektiviteten, mens Figueiredo bringer uforutsigbarhet og avsluttende instinkter. Jackson lander mer, blir truffet mindre, og opprettholder avstand.

Forskjellen i rekkevidde og defensiv evne kan spille en betydelig rolle i kampen. Jacksons jab og fotarbeid er skapt for å forvirre motstanderne, mens Figueiredo vil gjøre hver utveksling til en virvelvind av handling.

I det blå hjørnet er en fighter som stille har samlet et av de mest disiplinerte CV-ene i divisjonen. Bare 33 år gammel har Montel Jackson ikke jaktet overskrifter – han har skapt dem alle med presisjon. Høy for vektklassen og teknisk solid, Jackson er den prototyiske nye typen idrettsutøver som verden lærer å hylle: tålmodig, intelligent og dødelig effektiv.

Kallenavnet hans "Quik" antyder ikke bare fart, men også reaksjon. Jackson bruker hver fiber av energi; han lar ikke følelser styre seg. Han venter bare og begynner å skrelle bort motstandere utveksling etter utveksling.

Etter en seiersrekke på seks kamper, har Jackson bevist at han er en del av eliten. Han ufarliggjorde Daniel Marcos med kirurgi mens han absorberte mesteparten av angrepet hans. Og deretter, mer nylig, skjøt han en rett slag som absorberte laser med elite-nivå takedown-presisjon. Jackson er ikke typen fighter som gjør ting til en slåsskamp, og han er fighteren som vil komme og bryte deg fra hverandre.

Å møte en tidligere verdensmester vil mentalt teste Jacksons rolige væremåte i det som garantert blir.

I kamp, stiler lager kamper, og denne er poesi i bevegelse.

Figueiredo er villbrannen i vannet, med fremadrettet press, eksplosiv evne og en aggressiv mentalitet om å avslutte for enhver pris. Mens hans jiu-jitsu og submissions kan være nok til å snu kampens tidevann på sekunder, er han enda bedre i scrambles. Med den aggressiviteten følger imidlertid eksponering. Han absorberer nesten 3.6 signifikante slag per minutt.

Jackson bringer isen: ro, distansekontroll og presise slag. Han blir sjelden truffet rent, absorberer bare 1.3 slag per minutt, og straffer uforsiktige innganger med kontraslag. Hans nedtakningsspill (3.24 nedtakninger per 15 minutter) er både et våpen og et sikkerhetsnett.

Figueiredo kjemper for arven sin. Et tap kan bety slutten på en utrolig karriere. Dette er ikke bare en ekstra lønningsdag for ham, men det er en gjenoppstandelse. Forvent at han kommer ut med intensitet og publikumsdrevne oppmuntringer fra tusenvis som roper "Deus da Guerra".

For Jackson har han ingenting å tape og alt å vinne – han går inn i hulen til en drage for å drepe den, og den rolige, beherskede komposisjonen som preger ham kan være hans dødeligste våpen. 

Spørsmålet er hvem som bryter først etter at kampen er i gang, når burdøren lukkes?

Bortsett fra spillvalg, hvis du setter narrativet til tall, er Jackson valget.

Fra et spillperspektiv indikerer Jacksons nøyaktighet, rekkevidde og forsvar kontroll. Figueiredo, derimot, besitter den ville kortfaktoren som kan snu alt opp ned på et øyeblikk. Smarte spillere kan sikre seg – en liten investering på veteranen mens man satser på Jackson X som hovedspill.

Figueiredo er instinktiv, og han føler kampen. Jackson er analytisk – han leser den. De første minuttene kan være rent kaos når disse filosofiene krysser hverandre til noen får kontroll over rytmen.

Hvis Figueiredo kan gjøre Jackson ukomfortabel tidlig – lande den høyre hånden, presse mot buret, og true med giljotin, og deretter kan vi ha en kamp om vilje. Hvis Jackson finner seg til rette, vil hans jab, tålmodighet og bevegelse male kampen i hans farge.

Farmasi Arena vil være draperet i grønt, gult og blått. Lyden av trommer, ropene "Vai, Deiveson!" og rytmen til en nasjon vil være til stede hele natten.

For Figueiredo er denne kampen ikke bare forretning, men den er personlig. Den tjener som et middel til forløsning foran sitt folk, en kamp for å vise verden at Krigsguden fortsatt eksisterer! For Jackson er det en mulighet til å komme inn i fiendtlig territorium og gå ut med en konges krone. Et øyeblikk som vil gjenlyde lenge etter at hanskene er hengt opp.

Første runde vil være spent. Figueiredo vil prøve å komme ut og laste opp med store slag for å se om han kan slå Jackson ut av balanse. Jackson vil holde seg rolig, samle data, og finne timingen sin. 

Når kampen begynner å gå inn i runde 2, vil Jacksons jab diktere tempoet. Figueiredo kan se etter å lande nedtakninger, men Jacksons bryting og hofter vil holde ham unna.

 Innen runde 3 eller 4 kan vi se forskjellen i kondisjonsapparater komme i spill. Figueiredo's toppnivå sakker, og Jackson's bunnnivå akselererer, og det er her kampen kan ende. Et hardt venstre rett slag, et raskt kne, eller en nøyaktig kombinasjon vil legge den tidligere mesteren nede for natten!

Hvis Figueiredo vinner, vil UFC ha en brasiliansk comeback-historie å feire – han ville kaste seg tilbake i titteldiskusjonen og kanskje utfordre Petr Yan eller Sean O’Malley til en siste hurra. 

Hvis Jackson vinner, er det et karrieredefinerende sprang og et hopp fra å være en perifer utfordrer til en reell trussel blant de fem beste. Å vinne i Rio mot en legende? Det er definitivt et statement. Uansett, denne kampen endrer landskapet i bantamvektsdivisjonen. 

Det finnes kamper som underholder, og det finnes kamper som definerer epoker. Figueiredo vs. Jackson er begge deler og beskriver det enkelt. Kampen er den gamle mesterens ild som nekter å falme mot presisjonen til den nye mesteren på vei opp som tar sin plass. 

Jackson har alle målbare fordeler på papiret. Men kamper vinnes ikke på papiret, de vinnes basert på instinkt, mot og kaos. Hvis Figueiredo kan gjøre dette til en storm, kan alt skje.